Johnsen holdt sin finanstale (20 minutter kortere enn forventet) og fikk snarlig full oppbakking av lederen i Stortingets finanskomité og Johnsens partifelle, Torgeir Michaelsen, om at finansministeren både var sjarmerende og hadde lagt frem et knakende godt budsjett. Så forseggjort av påtatt optimisme var Michaelsens innlegg på vegne av Arbeiderpartiet, at man nesten brøt ut i "Ja, vi elsker".
Men bakom denne potemkinkulissen av en Gul bok (blant venner kalt Prop. 1s (2010-2011), like lesevennlig som en japansk instruksjonshåndbok (for de som ikke kan japansk, vel og merke) ligger djevelen begravet i alle detaljene. Så godt gjemt at hvis man bare tar for seg presseheftet til budsjettframlegget at man lett kan la seg forlede at alt var såre vel i "furet værbitt".
Ettersom mine arbeidsoppgaver går ut på å gi råd til Fremskrittspartiets stortingsgruppes kommunal- og forvaltningsfraksjon, går mine tanker til de mange lokalpolitikere der ute - fra alle partier - som ser at lokalt selvstyre fremstår som alt mer illusorisk. Landets to største kommuner (og borgerlig styrte) Oslo og Bergen fant ikke grunn til å juble i kor med rødgrønne stortingspolitikere. I pressemeldingene fra byrådene i Oslo og Bergen var man heller molefunkne. Nå kan saktens rødgrønne motstandere kalle dette syting. Men hyllesten har også uteblitt fra deres fremste kommunale fyrtårn, Trondheim.
For kommune-Norge sliter med en stadig økende gjeldsbyrde, rekrutteringsproblemer, økende kompetansekrav og stadige pålegg fra sentralmakten om å løse oppgaver uten penger. Det meste i livet koster penger, men den rødgrønne regjeringen har ikke i sin visdom sett (eller villet se) virkeligheten fra et kommunalt ståsted. Påstander fra lokalpolitikere - fra alle partier - om at kommunene er blitt en demokratisk valgt statlig etat, er ikke uten et korn av sannhet.
Så hva ønsker da Fremskrittspartiet å gjøre med dette? Det er åpenbart at det er nok av strukturelle utfordringer å ta tak i, og det største berget å bestige er finansieringssystemet. Det påstås i ovennevnte Prop. 1S at rammefinansiering og kommunal skatt er tingen for å treffe alle behovene i kommune-Norge. At dette ikke belegges med hva man sammenlikner seg med, skal jeg ikke gå inn i. Men Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) uttrykker i en pressemelding i dag om at bremsene må settes på og at aktiviteten har vært for høy og investeringene for mange. Storbrukerne av kommunale tjenester, barn og eldre, vil få kjenne på retardasjonseffekten når kommunene strammer til. For å sikre lovpålagte tjenester, er en annen løsning å finansiere dette i form av innsatsstyrt finansiering. Dette har vært prøvd i barnehager, men det er det slutt med i 2011. Nok en hodepine for kommunesektoren.
Fremskrittspartiet vil atter en gang foreslå at finansieringsmodellen endres slik at brukerne får de lovpålagte tjenestene de trenger og har krav på. Vi regner neppe med den samme entusiasmen fra komitéleder Michaelsen og hans rødgrønne venner, men vi skal argumentere vår sak.
For rødgrønne politikere i li og grend rundtom i landet blir det en tøff høst, vinter og sommer å forklare de innsparingene som må gjøres lokalt for at man ikke skal bli satt under administrasjon av sentralmakten. 47 kommuner er allerede under administrasjon (se om du finner din kommune på ROBEK-lista). Det kan fort bli fler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar