Vi er blott to uker fra at stortingsflertallet setter godkjentstemplet på den mye omtalte samhandlingsreformen, en reform som medfører at kommunene overtar et større ansvar for helse- og omsorgstjenester til innbyggerne. For mer bakgrunn for reformen finnes på KS' sine nettsider.
Men det er mange ubesvarte spørsmål som enda ikke er besvart om hvilke konsekvenser denne reformen kommer til å få. Blant annet er det vanskelig å få et grep om beregningsgrunnlaget kommunene skal legge til grunn for å ta høyde for denne reformen i sine budsjettarbeid. Disse tallene kommer regjeringen formodentlig med i oktober, og dette vil medføre en del ekstraarbeid som gjør mye uforutsigbart for kommunene.
Et av tallene KS opererer med er medfinansieringen som kommunene skal stå for. I korte trekk går dette ut på at det gjøres en korreksjon i Kommuneproposisjonen 2012 på 4,76 mrd kroner som skal tas ut av budsjettrammen til spesialisthelsetjenesten og som kommunene skal bruke til å samhandle for. Regjeringen legger til grunn at kommunenes maksimale betaling per innleggelse settes til 30 000 kroner. Det er riktignok ikke alle innleggelser eller tilstander som omfattes av reformen (kirurgi, fødsler mv), men det er grunn til å sette dette beløpet betydelig lavere enn 30 000 kroner. Reformer implementeres sjelden i sin helhet over natten, og for at kommunene skal kunne løse disse oppgavene er det viktig at de grepene som skal til gjøres nennsomt.
KS er heller ikke overbevist om at den nye kostnadsnøkkelen som legges til grunn kommer til å treffe. Ifølge kostnadsberegninger gjort av PricewaterhouseCoopers vil oppbyggingen (og utbyggingen) av kommunale behandlingstilbud kreve betydelige ressurser. Dette kommer samtidig som kommunene allerede har en sterkt presset økonomisk situasjon, og reformen vil kreve et kompetanseløft i kommune-Norge vi ikke har sett rekkevidden av.
Hva mener Fremskrittspartiet om samhandlingsreformen?
FrP mener reformen er overilt, og at kommunene ikke har et godt nok grunnlag til å løse de utfordringene som ligger i reformen. Det ene utfordringen er kommunestrukturen, i og med at halvparten av landets 430 kommuner (429 fra 1.1.2012) har under 5000 innbyggere og ikke har et tjenesteproduserende apparat som er dimensjonert de oppgavene som ligger i reformen. Fremskrittspartiet etterlyste i behandlingen av stortingsmelding 47 (2008-2009) en klar definisjon av hvilke pasientgrupper som kommunene skulle overta behandlingsansvaret for. Grunnen til dette er at tilbudene må dimensjoneres lokalt og bygges opp på en hensiktsmessig måte. Med tanke på at kommunene innen 2016 skal ha et øyeblikkelig hjelp-tilbud utbygd og klart, påfører dette også kommunene ekstrakostnader som det ikke er mulig å få et godt grep om.
Samhandling er vel og bra, men perspektivene i reformen synes ikke vel gjennomtenkt.
