Kommunene har alt for lite makt, er det mange lokalpolitikere som melder. Fra alle partier. Og 25.november tok lederen i KS i Oppland og ordfører i Østre Toten, Hans Seierstad (Sp), til orde for et kommuneopprør. Med seg på laget har han en del ordførere fra Innlandet, forteller NRK.
Det er mang en ordfører, varaordfører, utvalgsleder og menig kommunestyremedlem som himler med øynene når man spør hvordan de oppfatter sin rolle i lokaldemokratiet. Kommer man fra Oslo får man så hatten passer med kommentarer som "Ja, det er lett å drikke caffé latté på Grünerløkka og resonnere over hvordan livet er i kommune-Norge, men dere har ikke peiling". Selv om man ikke sitter i posisjon, men jobber i Oslo, får man den tilbakemeldingen. Jeg regner med at det jeg er blitt utsatt for som politisk rådgiver i Fremskrittspartiet er en generøs hyllest i forhold til det diverse regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter fra flertallspartiene, får slengt etter seg.
En kommunepolitiker på Vestlandet fortalte meg at hun følte at hun var med i et demokratisk valgt styre i en lokal statlig etat. Dette er nok en korrekt observasjon all den tid lokal handlefrihet blir mer og mer innskrenket. Neste års statsbudsjett vil føre til at flere lokalpolitikere føler seg enda krummere i ryggen. Snart skal de møte velgerne ansikt-til-ansikt og be om ny tillit. De får det ikke enkelt, uansett parti.
Forventningene til at kommunens ordfører og dennes kolleger i kommunestyre og formannskap skal legge til rette for er skyhøye. Langt over det som kan forventes. Velgerne får høre at de lever i verdens rikeste land. Samtidig holder den lokale skolen på å falle sammen eller naboens mor bor på et toalett fordi det ikke er nok plass på sykehjemmet. Slike ting lar seg ikke forene på noen måte, og da hjelper det heller ikke når politikere med ansvar ikke besvarer velgerne på en klar måte uten å begynne med "Regjeringen har økt inntektene til kommunene med så og så mange milliarder i løpet av de siste årene...." og så videre ad infinitum. Denne typen velgerforakt fostrer en enda sterkere politikerforakt. Denne politikerforakten engasjerer noen nye til å drive med lokalpolitikk, for de fleste andre blir politikk noe uforklarlig, noe heslig og selvmotsigende som gjør at man ikke vil assosieres med det. Det er fullt ut forståelig.
Den skarpsindige leser har sikkert skjønt hvor jeg vil hen. Kommune-Norge trenger en ansiktsløftning og det trengs nå. Folk vil ha forutsigbare tjenester med god kvalitet, noe de kan ha tillit til.
Fremskrittspartiet mener at det kommunale selvstyret må gjenopprettes. Folk flest vil gjerne ha en hånd på rattet og påvirke det som skjer rundt dem. Å lage mange nye nivåer over kommunepolitikerne og tilføre ansvar og påvirkningsmuligheter dit, for eksempel til interkommunale styrer for ditt og datt, Fylkesmannen, fylkeskommunen eller andre som ikke er valgt av folket og derfor ikke har noen legitimitet i deres øyne, er tull. Skal kommunene først gis ansvar for å løse en nasjonalt vedtatt oppgave må de ha ressurser til å gjøre disse tingene, ikke bare gi dem oppgaver over bordet og et "lykke til på ferden". Fremskrittspartiet har lenge tatt til orde for bruk av stykkprisfinansiering innen oppvekst, pleie og omsorg og at disse tjenestene fullfinansieres fra staten. Fremskrittspartiet vil tillate kommunene å utskrive skatt og velge skattøre, slik at de selv kan justere sine inntekter ut fra ambisjonsnivå og behov, og til selv å velge hva slags fokus man skal ha i kommuneutviklingen. Folk flest vil at kommuner skal levere varen og gjøre det på en fornuftig måte. Det er også Fremskrittspartiets utgangspunkt.
mandag 25. oktober 2010
onsdag 20. oktober 2010
Velkommen til Fylkesmannen
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har gjennomført en undersøkelse blant landets ordførere og rådmenn, og som Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har sitt skråblikk denne saken i en pressemelding. Kommunene er fornøyd med Fylkesmannen hva angår tilgjengelighet, serviceinnstilling, fagkompetanse og formidling (klart språk), men ikke veldig fornøyd med saksbehandlingstid og behandling av plan- og arealsaker. Statsråd Rigmor Aasrud (Ap) tillyser gjennomgang med Fylkesmannen for å se på saksbehandlingstidene, og sier om kommunenes misnøye med plan- og arealsaker at: - At kommunene kan være misfornøyde Fylkesmannens behandling av plan- og byggesaker er ikke overraskende. I slike saker vil Fylkesmannen ofte måtte veie nasjonale mot lokale interesser, og da er det ikke alltid at man faller ned på kommunens syn.
Det synes å være en understatement. Regjeringen har ofte uttrykt at et mål i distriktspolitikken at det skal være lys i alle hus (derav boplikt og bolyst), at man skal legge til grunn gode distriktspolitiske hensyn og hensynta spredt bosetting (småkommunetilskudd mv) og et levende nærdemokrati (som ikke alltid skal få sitt syn gjennom, se ovenfor).
Variasjonen fra fylke til fylke varierer sterkt. Det kan synes som om ikke alt harmonerer, og at praksisen fra fylkesmannsembete til fylkesmannsembete er alt annet enn uniform. I noen fylker er sinnet og frustrasjonen mest uttrykt over at man ikke kan gjøre dispensasjoner lokalt i forhold til plan og areal. Hundremetersbestemmelsen i plan- og bygningslova (endret i år) medfører at bosetning på en del mindre øyer (hvor det ikke nødvendigvis er 100 meter over) vanskeliggjøres av en fylkesmann med en nærmest talibanaktig tolkning av loven. Dermed blir det lite bolyst, det hindrer tilflytting og kommunestyrene ser på seg selv som et demokratisk valgt styre i en ytre statlig etat som ikke har muligheter for å utøve skjønn.
Fremskrittspartiet ønsker at det kommunale selvstyret må gjenopprettes og at innbyggerne i landets kommuner får være med å påvirke hvilken vei lokalsamfunnet deres skal utvikles. Derfor bør fylkesmannsembetets rolle i forvaltningssystemet gjennomgås. Det kan ikke lenger være slik at man er prisgitt hvilken Fylkesmann man skal forholde seg til for å få en likest mulig behandling, og dermed åpner dette for en egen forvaltningsdomstol som blant annet kan behandle innsigelser etter plan- og bygningslova. Fylkesmannens innsigelsesrett og skjønn kan på kortsikt begrenses til legalitetskontroll, og dermed er mulighetene åpne for å nedbygge et byråkrati som koster skattebetalerne nesten 1,5 mrd kroner. Oppgavene må også gjennomgås med tanke på at man bør sette i stand kommunene til å løse en del oppgaver og noe må overføres til staten.
Det synes å være en understatement. Regjeringen har ofte uttrykt at et mål i distriktspolitikken at det skal være lys i alle hus (derav boplikt og bolyst), at man skal legge til grunn gode distriktspolitiske hensyn og hensynta spredt bosetting (småkommunetilskudd mv) og et levende nærdemokrati (som ikke alltid skal få sitt syn gjennom, se ovenfor).
Variasjonen fra fylke til fylke varierer sterkt. Det kan synes som om ikke alt harmonerer, og at praksisen fra fylkesmannsembete til fylkesmannsembete er alt annet enn uniform. I noen fylker er sinnet og frustrasjonen mest uttrykt over at man ikke kan gjøre dispensasjoner lokalt i forhold til plan og areal. Hundremetersbestemmelsen i plan- og bygningslova (endret i år) medfører at bosetning på en del mindre øyer (hvor det ikke nødvendigvis er 100 meter over) vanskeliggjøres av en fylkesmann med en nærmest talibanaktig tolkning av loven. Dermed blir det lite bolyst, det hindrer tilflytting og kommunestyrene ser på seg selv som et demokratisk valgt styre i en ytre statlig etat som ikke har muligheter for å utøve skjønn.
Fremskrittspartiet ønsker at det kommunale selvstyret må gjenopprettes og at innbyggerne i landets kommuner får være med å påvirke hvilken vei lokalsamfunnet deres skal utvikles. Derfor bør fylkesmannsembetets rolle i forvaltningssystemet gjennomgås. Det kan ikke lenger være slik at man er prisgitt hvilken Fylkesmann man skal forholde seg til for å få en likest mulig behandling, og dermed åpner dette for en egen forvaltningsdomstol som blant annet kan behandle innsigelser etter plan- og bygningslova. Fylkesmannens innsigelsesrett og skjønn kan på kortsikt begrenses til legalitetskontroll, og dermed er mulighetene åpne for å nedbygge et byråkrati som koster skattebetalerne nesten 1,5 mrd kroner. Oppgavene må også gjennomgås med tanke på at man bør sette i stand kommunene til å løse en del oppgaver og noe må overføres til staten.
tirsdag 19. oktober 2010
Velkommen til Liv Signes drømmedebatt
Til Kommunal Rapport sier kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) at det å diskutere kommunestruktur samtidig som man holder på med å gjennomføre samhandlingsreformen er en avsporing. Hun sier hun ikke er det minste i tvil om at kommunene kommer til å klare brasene, enten hver for seg eller i samarbeid med andre, selv om hun innrømmer at ikke alle kommuner kan ha alle tilbudene. Dette skal løses ved alle andre metoder enn endringer i kommunestrukturen.
Det er ikke et avvik fra Senterpartiets retorikk om at alt er såre vel og at ingenting går galt i kommune-Norge. Men dette er selvsagt langt fra virkeligheten. Navarsete vet, eller bør vite at kommunene sliter tungt økonomisk og at samhandlingsreformen ville føre til knallhard prioritering lokalt. Man er avhengig av gode nasjonale opptrappingsplaner som lar seg gjennomføre lokalt om forebygging skal bli bedre, halvannenlinjetilbudet må vesentlig forbedres, psykiatriutfordringene må ivaretas og lovpålagte tjenester må streamlines. For at dette skal skje må kommuneøkonomien forbedres og infrastrukturen utbygges. Når ting så er bygd ut, skal det driftes og vedlikeholdes.
Derfor opplever jeg at kommunalministeren skyter seg i foten, all den tid hun omtaler Samhandlingsreformen som en desentraliserings- og forebyggingsreform. Uten å snakke om kommunestruktur, kommunale oppgaver og finansieringsordningen, vil ikke - for å sitere Navarsete; "Flere [...] få helsetjenester nærmere seg" og "Kommunene [få] velge selv om de vil behandle pasienter selv eller kjøpe tjenester. Samhandling fordrer endringer i strukturer som er håpløst foreldede ettersom det har gått 40 år siden noen større kommunestrukturreform ble gjennomført og kommunene er blitt tilført flere oppgaver.
Det er dette Navarsete ikke vil ta innover seg, men som Fremskrittspartiet ønsker å gjøre noe med. Det ene er å sørge for en kommunestruktur som er bærekraftig og som kan få klart avgrensede oppgaver som er finansiert av staten, og som har et fagmiljø som ivaretar brukerne på en god måte. Til dette kreves også innsatsstyrt finansiering av de tjenestene samhandlingsreformen fordrer av kommunene. For å sørge for bedre tjenester må man også gi private institusjoner mulighet til å delta på lik fot med det offentlige omsorgsapparatet.
Så langt har ikke Navarsete og Senterpartiet tenkt.
– Det er ingen tvil om at kommunene kan klare dette, enten hver for seg eller i samarbeid med hverandre. Det er ikke gitt at alle kommuner kan ha alle tilbudene, men ved regionalt samarbeid bør de være godt rustet til å ta de oppgavene som kommer, sier hun.
Kommunalministeren mener at samhandlingsreformen vil gi kommunene mer frihet.
– Dette er en merkedag for kommunene. Samhandlingsreformen er en desentraliserings- og forebyggingsreform. Flere skal få helsetjenester nærmere seg, og kommunene skal settes i stand til å utføre tjenestene ved å få tilført midler. Kommunene skal kunne velge om de vil behandle pasienter selv eller kjøpe tjenester, sier Navarsete.
tirsdag 5. oktober 2010
Velkommen til Sigbjørns drømmedag
Tirsdag 5. oktober 2010 markerte den rødgrønne regjeringen med pomp og prakt at de er så lite innovative i forhold til fremtidens utfordringer i Norge at det eneste media fant vitsen i å rapportere var at finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap)var iført hatt og satte sine motejournalister på saken.
Johnsen holdt sin finanstale (20 minutter kortere enn forventet) og fikk snarlig full oppbakking av lederen i Stortingets finanskomité og Johnsens partifelle, Torgeir Michaelsen, om at finansministeren både var sjarmerende og hadde lagt frem et knakende godt budsjett. Så forseggjort av påtatt optimisme var Michaelsens innlegg på vegne av Arbeiderpartiet, at man nesten brøt ut i "Ja, vi elsker".
Men bakom denne potemkinkulissen av en Gul bok (blant venner kalt Prop. 1s (2010-2011), like lesevennlig som en japansk instruksjonshåndbok (for de som ikke kan japansk, vel og merke) ligger djevelen begravet i alle detaljene. Så godt gjemt at hvis man bare tar for seg presseheftet til budsjettframlegget at man lett kan la seg forlede at alt var såre vel i "furet værbitt".
Ettersom mine arbeidsoppgaver går ut på å gi råd til Fremskrittspartiets stortingsgruppes kommunal- og forvaltningsfraksjon, går mine tanker til de mange lokalpolitikere der ute - fra alle partier - som ser at lokalt selvstyre fremstår som alt mer illusorisk. Landets to største kommuner (og borgerlig styrte) Oslo og Bergen fant ikke grunn til å juble i kor med rødgrønne stortingspolitikere. I pressemeldingene fra byrådene i Oslo og Bergen var man heller molefunkne. Nå kan saktens rødgrønne motstandere kalle dette syting. Men hyllesten har også uteblitt fra deres fremste kommunale fyrtårn, Trondheim.
For kommune-Norge sliter med en stadig økende gjeldsbyrde, rekrutteringsproblemer, økende kompetansekrav og stadige pålegg fra sentralmakten om å løse oppgaver uten penger. Det meste i livet koster penger, men den rødgrønne regjeringen har ikke i sin visdom sett (eller villet se) virkeligheten fra et kommunalt ståsted. Påstander fra lokalpolitikere - fra alle partier - om at kommunene er blitt en demokratisk valgt statlig etat, er ikke uten et korn av sannhet.
Så hva ønsker da Fremskrittspartiet å gjøre med dette? Det er åpenbart at det er nok av strukturelle utfordringer å ta tak i, og det største berget å bestige er finansieringssystemet. Det påstås i ovennevnte Prop. 1S at rammefinansiering og kommunal skatt er tingen for å treffe alle behovene i kommune-Norge. At dette ikke belegges med hva man sammenlikner seg med, skal jeg ikke gå inn i. Men Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) uttrykker i en pressemelding i dag om at bremsene må settes på og at aktiviteten har vært for høy og investeringene for mange. Storbrukerne av kommunale tjenester, barn og eldre, vil få kjenne på retardasjonseffekten når kommunene strammer til. For å sikre lovpålagte tjenester, er en annen løsning å finansiere dette i form av innsatsstyrt finansiering. Dette har vært prøvd i barnehager, men det er det slutt med i 2011. Nok en hodepine for kommunesektoren.
Fremskrittspartiet vil atter en gang foreslå at finansieringsmodellen endres slik at brukerne får de lovpålagte tjenestene de trenger og har krav på. Vi regner neppe med den samme entusiasmen fra komitéleder Michaelsen og hans rødgrønne venner, men vi skal argumentere vår sak.
For rødgrønne politikere i li og grend rundtom i landet blir det en tøff høst, vinter og sommer å forklare de innsparingene som må gjøres lokalt for at man ikke skal bli satt under administrasjon av sentralmakten. 47 kommuner er allerede under administrasjon (se om du finner din kommune på ROBEK-lista). Det kan fort bli fler.
fredag 1. oktober 2010
Velkommen til forgjeldede kommuners land
Norske kommuner befinner seg i en meget anstrengt økonomisk situasjon, er budskapet i dagens debatt. Det synes åpenbart at et samlet politisk Norge er bekymret for den økonomiske tilstanden hos landets (akkumulert sett) største velferdsprodusent. Det er det all grunn til.
I august hadde kommunesektorens samlede brutto gjeld passert 275 milliarder kroner, en økning på 17 milliarder kroner siden nyttår. Det eneste lyspunktet Kommunal Rapport kan finne er at gjeldsveksten i august sank med 54 millioner kroner. Om dette viser seg å bli en trend er det selvsagt av det gode. Men jeg ville være forsiktig med å sprette champagnekorken enda.
Brutto driftsresultat for fylkeskommunene har siden 2006 sunket fra 4,9 prosent til 1,4 prosent i 2009. En annen viktig indikator netto driftsresultat i prosent av brutto driftsutgifter har gått fra 9,0 prosent i 2006 til 3,2 prosent i 2009. I begge tilfeller har begge driftsresultatene ligget faretruende nær null prosent.
Brutto driftsresultat for kommunene gikk fra 2006 til 2009 ned fra 4,5 prosent til 1,5 prosent, og netto driftsresultat i prosent av brutto driftsutgifter fra 6,5 til 3,2 prosent innenfor samme periode.
Hva betyr egentlig disse tallene? Kort fortalt forteller de at kommunenes omsetning er i ferd med å bli oversteget av lønnskostnader, varekostnader og andre driftskostnader. Spesielt førstnevnte og pensjonskostnadene utgjør en stadig økende bekymring i kommune-Norge. Kravene til kvalitet i kommunal tjenesteproduksjon blir stadig høyere, kompetansekravene til utførelsen og kvalitetssikringen av tjenestene øker i takt med dette, og kommunenes handlefrihet til å løse de utfordringene dette medfører blir bare mindre.
En lokalpolitiker jeg nylig snakket med beskrev sin egen kommunene som en statlig etat med en demokratisk valgt ledelse. Det kan saktens hevdes at denne lokalpolitikeren har et defaitistisk utgangspunkt og at kommunens ansatte og folkevalgte ikke skal flotte seg med pengene og skal stilles til ansvar. Men det er min klare holdning at våre folkevalgte politikere (uansett partitilhørighet) ikke kjenner seg igjen i en slik kritikk. De blir satt til å gjøre andres prioriteringer uten å ha en mulighet til å gjøre annet enn å saldere budsjett. Sagt på en måte, de forventes å grave en kilometer grøft med en lekespade.
Kommunenes finansieringssystem bør endres så fort det lar seg gjøre. Rammefinansiering treffer så godt som aldri innertier for alle kommuner på et gitt tidspunkt, men skal folk ha rett til likeverdige tjenester uavhengig av postnummer er det ingen unnskyldning. Når en lovpålagt tjeneste skal utføres og en brukers rett til tjenester skal overholdes, må pengene følge med. Det kalles sunn fornuft. På sikt er det den eneste løsningen. Hvis ikke må rettigheter begrenses og brukerne må betale selvkost. I valget mellom disse er det ingen tvil om hva jeg ville valgt.
fredag 24. september 2010
Velkommen til eiendomsskatteland
Fredag 24.september stilte de rødgrønne parhestene Martin Henriksen (AUF) og Per Østvold (leder i Oslo SV) opp på Politisk kvarter på NRK for å gjenoppta et velkjent rødgrønt spor: mer eiendomsskatt og denne gangen skal den bli landsomfattende. D'herrer Henriksen og Østvold er samstemte om at det er forferdelig at det finnes store eiendommer som knapt beskattes (noe de ikke belegger med fakta eller eksemplifiserer i noen grad) og at velferdsstaten er presset. De forskutterer samtidig (kanskje?) finanskriseutvalget som vil innføre en slik skatt for å forhindre en ny boligboble.
Den amerikanske satirikeren Henry Louis Mencken postulerte følgende: Whenever A injures or annoys B under the pretext of saving or improving X; A is a scoundrel.
Henriksens og Østvolds ukritiske jakt på enkeltmenneskers verdiskapning og eiendom bak et svært hullete fikenblad om utjevning, dekker ikke over det faktum at det handler om klassisk sosialistisk misunnelsesteologi. Den kan kort oppsummeres: Du har stort hus, du er rik, du har tjent pengene på andres bekostning, du er derfor en tyv og folket/kollektivet/fellesskapet/partiet/kadrene (stryk det som ikke passer) trenger pengene dine fordi man ikke prioritere midler de allerede har tatt fra andre.
Det later til at Oslo SV har tenkt å stille til nok et valg i Oslo der de løfter frem eiendomsskatten som den endelige løsningen på hovedstadens problemer. Dette er noe de er blitt straffet for tidligere.
Det som jo er forstemmende er at sosialistene ikke legger frem et eneste empirisk bevis på at eiendomsskatt fører til mer velferd. Ei heller hvor de har tenkt å legge tømmene på for hvor mye de skal tyne disse forferdelige rikingene for. "De som ikke har så store boliger skal får et solid bunnfradrag", lover Østvold med bevende røst, men dette tror han knapt på selv.
Å innføre en nasjonal eiendomsskatt vil føre til at hele kongeriket må retakseres og det vil ta år før man overhode ser noen provenyeffekt, i tillegg til at mange "rikinger" vil tvinges til å selge eiendommene sine fordi de ikke har råd med alle de avgifter som kommer på toppen av alt mulig annet, og som vil ramme særlig eldre boligeiere hardt.
Eiendomsskatteloven handler om kommunenes muligheter å ilegge en skatt. For å få en nasjonal eiendomsskatt må denne loven fjernes. Kommunepolitikere landet rundt må dermed regne inntekter på en helt annen måte og har absolutt ingen garanti for at de har rammer fra staten som vil fange opp fremtidige utfordringer som sosialiseringen av boligmarkedet (forutsatt at skatten innføres) vil lede til.
Nei, Østvold og Henriksen! Hadde dere eid egen bolig og ikke hatt fete honorarer eller politiske verv, så hadde pipen fått en annen låt. Kostnadene for enkeltmennesket i form av kroner og ører er ille nok, men krenkelsen av individets eiendomsrett er det verste.
tirsdag 20. april 2010
Velkommen til Oslo
Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp) har invitert til debatt om Oslo-dominansen i Norge og om den arrogante makteliten som befinner seg i hovedstaden. Statsråden sier på departementets nettside at hun vil ha en god og rettferdig utvikling i Norge, og at hun vil debattere motmakt til hovedstadens dominans. Hun sier i dagens utgave av "Politisk kvarter" at den angivelig tiltagende sentraliseringen som ikke gir en "balanse mellom regionene" og at Sentralmakten har fått for mye å si. Hun snakker om den nasjonale kulturmakten, den politiske makten, finansmakten og om mediemakten. Hun går endog til felts mot folk i hennes eget regjeringsapparat som åpenbart ikke oppfyller hennes minstekriterier om det å være interessert i det som hender utenfor Oslo-gryta.
Selv om dette etter alt å dømme er søt musikk i ørene på hennes egne partivenner, så spiller hun på en del fordommer om Oslo som er åpenbart fullt av hull. Et hovedpoeng for Navarsete er at resten av landet forfordeles i forhold til Oslo. Det er tydeligvis ikke måte på hvor mye "godsaker" det finnes i Oslo i forhold til resten av landet. Bedre og bredere veier og kommunikasjoner, mange flere aviser, mange flere kulturtilbud. Navarsetes poeng er, underforstått, at Oslo får alt dette på bekostning av resten av landet.
For tre år siden la hennes forgjenger, og partifelle, Åslaug Haga, frem Stortingsmelding nr. 31 (2006-2007) "Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion". For de uinnvidde er en stortingsmelding en rapport fra regjeringen til Stortinget om arbeid som er gjort på et spesielt felt og/eller drøfter fremtidig politikk og er forarbeidet til proposisjoner (forslag) som fremmes i Stortinget om som innebærer vedtak av nye lover, opphevelser/endringer av eksisterende lover mv.
I denne meldingen var det et poeng for regjeringen, som Navarsete er medlem i, at "vår hovedstad er mest attraktiv [...] når den har et godt miljø, gode levekår og arbeid til alle. Hovedstaden er vår største storby og fungerer som kunnskapssenter og økonomisk og kulturelt tyngdepunkt".
Nå synes tydeligvis ikke Navarsete dette er et vesentlig poeng lenger. Selv om hovedstadsmeldingen ikke har ført til merkbare forandringer (enda) og at regjeringen utmerket seg med en visjonsløs politikk i forhold til en by på 570 000+ mennesker, så er det direkte kunnskapsløst av statsråd Navarsete å promovere åpenbare fordommer. Oslo tar seg ikke til rette i forhold til resten av kommune-Norge, men er med på å finansiere velferden i andre deler av landet, blant annet i fraflyttingsfylket som Navarsete er hjemme fra.
Jeg er selv verken født eller oppvokst i Oslo, så dette kan ikke er verken sjåvinisme eller revansjisme fra min side. Livet er ikke en fest i Oslo til alle døgnets tider og for alle byens innbyggere, den saken er glassklar for meg etter noen års botid her. "Elitene" Navarsete er forbannet på, er resten av oss forbannet på også, men kanskje av andre grunner. Og her våkner liberalisten i meg. En sentralmakt som ikke holdes i tøyler er som ild, en skremmende tjener og en fryktelig mester (fritt sitert etter George Washington).
Men hva er det Navarsete egentlig gjør som kommunal- og regionalminister? Hun klatter rundt noen penger til distriktsbutikker, gjør det vanskeligere for folk flest å bygge nytt eller bygge om på hus, og sørger for "gratis" ferge (som noen andre, for eksempel Oslofolk, må betale for). Utover dette er den regjeringen hun er medlem i, preget av en helt klar anti-Oslo-profil. Dette ser man på innvandrings- og integreringspolitikken, kriminalpolitikken og samferdselspolitikken.
Navarsetes kamp mot "elitene" er å anse som en dårlig vits, når hun selv tilhører denne eliten og skummer fløten på vegne av sitt eget parti.
Så hva synes Fremskrittspartiet om hovedstaden og dens dominans?
Fremskrittspartiet mener det er et stort paradoks at det går en flyttestrøm fra periferi til sentrum, samtidig som det årlig bevilges anseelige midler til distriktsutviklingsbegrunnede tilskudd via inntektssystemet. Av det kan man se at norsk distriktspolitikk for lengst er gått ut på dato, og at denne regjeringens (såvel som tidligere tiders regjeringer, der også Sp har hatt en hånd på roret) bruker virkelmidler som er sementert inn i en trivell og lite fremtidsrettet tankegang som innebærer at dersom distriktene skal bestå, så må distriktene vektlegges. Dette merker man best med overfinansiering av tjenesteproduksjon i grissgrendte strøk, blant annet gjennom det håpløse forvaltningsnivået fylkeskommunen.
Fremskrittspartiet vil også slippe kommunene fri og gi kommunene muligheten til å styre mer selv. Når Navarsete vakkert snakker om kommune-Norge, så er det hun og "eliten" hennes i regjeringsapparatet som pålegger kommunene oppgaver de ikke har penger til, og belønner ineffektiv drift og sløsing av fellesskapsmidler. Den samme "eliten" med Navarsete i spissen er ikke interessert i verdiskapning i distriktene, de kan i alle fall ikke påberope seg å være opptatt av det all den tid samferdselsproblematikken rundt om i landet gjør det bortimot klin umulig å drive næringsvirksomhet uten at det lønner seg.
Det er slike signaler og prioriteringer som de siste 50 årene har ført til en flytting til sentrale strøk i Østlandsområdet.
Nei, Navarsete, dette holder ikke! Det nytter ikke å gi Oslo skylden for at folk flytter fra blant annet bostedskommunen hennes, Lærdal i Sogn og Fjordane. Det blir som å snakke stygt til seg selv i speilet.
Ha en god dag!
Selv om dette etter alt å dømme er søt musikk i ørene på hennes egne partivenner, så spiller hun på en del fordommer om Oslo som er åpenbart fullt av hull. Et hovedpoeng for Navarsete er at resten av landet forfordeles i forhold til Oslo. Det er tydeligvis ikke måte på hvor mye "godsaker" det finnes i Oslo i forhold til resten av landet. Bedre og bredere veier og kommunikasjoner, mange flere aviser, mange flere kulturtilbud. Navarsetes poeng er, underforstått, at Oslo får alt dette på bekostning av resten av landet.
For tre år siden la hennes forgjenger, og partifelle, Åslaug Haga, frem Stortingsmelding nr. 31 (2006-2007) "Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion". For de uinnvidde er en stortingsmelding en rapport fra regjeringen til Stortinget om arbeid som er gjort på et spesielt felt og/eller drøfter fremtidig politikk og er forarbeidet til proposisjoner (forslag) som fremmes i Stortinget om som innebærer vedtak av nye lover, opphevelser/endringer av eksisterende lover mv.
I denne meldingen var det et poeng for regjeringen, som Navarsete er medlem i, at "vår hovedstad er mest attraktiv [...] når den har et godt miljø, gode levekår og arbeid til alle. Hovedstaden er vår største storby og fungerer som kunnskapssenter og økonomisk og kulturelt tyngdepunkt".
Nå synes tydeligvis ikke Navarsete dette er et vesentlig poeng lenger. Selv om hovedstadsmeldingen ikke har ført til merkbare forandringer (enda) og at regjeringen utmerket seg med en visjonsløs politikk i forhold til en by på 570 000+ mennesker, så er det direkte kunnskapsløst av statsråd Navarsete å promovere åpenbare fordommer. Oslo tar seg ikke til rette i forhold til resten av kommune-Norge, men er med på å finansiere velferden i andre deler av landet, blant annet i fraflyttingsfylket som Navarsete er hjemme fra.
Jeg er selv verken født eller oppvokst i Oslo, så dette kan ikke er verken sjåvinisme eller revansjisme fra min side. Livet er ikke en fest i Oslo til alle døgnets tider og for alle byens innbyggere, den saken er glassklar for meg etter noen års botid her. "Elitene" Navarsete er forbannet på, er resten av oss forbannet på også, men kanskje av andre grunner. Og her våkner liberalisten i meg. En sentralmakt som ikke holdes i tøyler er som ild, en skremmende tjener og en fryktelig mester (fritt sitert etter George Washington).
Men hva er det Navarsete egentlig gjør som kommunal- og regionalminister? Hun klatter rundt noen penger til distriktsbutikker, gjør det vanskeligere for folk flest å bygge nytt eller bygge om på hus, og sørger for "gratis" ferge (som noen andre, for eksempel Oslofolk, må betale for). Utover dette er den regjeringen hun er medlem i, preget av en helt klar anti-Oslo-profil. Dette ser man på innvandrings- og integreringspolitikken, kriminalpolitikken og samferdselspolitikken.
Navarsetes kamp mot "elitene" er å anse som en dårlig vits, når hun selv tilhører denne eliten og skummer fløten på vegne av sitt eget parti.
Så hva synes Fremskrittspartiet om hovedstaden og dens dominans?
Fremskrittspartiet mener det er et stort paradoks at det går en flyttestrøm fra periferi til sentrum, samtidig som det årlig bevilges anseelige midler til distriktsutviklingsbegrunnede tilskudd via inntektssystemet. Av det kan man se at norsk distriktspolitikk for lengst er gått ut på dato, og at denne regjeringens (såvel som tidligere tiders regjeringer, der også Sp har hatt en hånd på roret) bruker virkelmidler som er sementert inn i en trivell og lite fremtidsrettet tankegang som innebærer at dersom distriktene skal bestå, så må distriktene vektlegges. Dette merker man best med overfinansiering av tjenesteproduksjon i grissgrendte strøk, blant annet gjennom det håpløse forvaltningsnivået fylkeskommunen.
Fremskrittspartiet vil også slippe kommunene fri og gi kommunene muligheten til å styre mer selv. Når Navarsete vakkert snakker om kommune-Norge, så er det hun og "eliten" hennes i regjeringsapparatet som pålegger kommunene oppgaver de ikke har penger til, og belønner ineffektiv drift og sløsing av fellesskapsmidler. Den samme "eliten" med Navarsete i spissen er ikke interessert i verdiskapning i distriktene, de kan i alle fall ikke påberope seg å være opptatt av det all den tid samferdselsproblematikken rundt om i landet gjør det bortimot klin umulig å drive næringsvirksomhet uten at det lønner seg.
Det er slike signaler og prioriteringer som de siste 50 årene har ført til en flytting til sentrale strøk i Østlandsområdet.
Nei, Navarsete, dette holder ikke! Det nytter ikke å gi Oslo skylden for at folk flytter fra blant annet bostedskommunen hennes, Lærdal i Sogn og Fjordane. Det blir som å snakke stygt til seg selv i speilet.
Ha en god dag!
fredag 16. april 2010
Velkommen til ROBEK
Hei,
Avisen Nationen formidler i dag nyheten om at ti nye kommuner har havnet i Registeret for betinget godkjenning og kontroll, bedre kjent som ROBEK-listen. Dette er alle kommunepolitikeres og kommuneadministratorers aller verste mareritt. Som Kommunal- og regionaldepartementet skriver er dette en godkjenningsordning som er begrenset til å omfatte kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse. Økonomisk ubalanse er i kommuneloven definert i § 60, og stipulerer at kommuner (eller fylkesting) som har vedtatt årsbudsjetter uten at alle utgifter er dekket inn på budsjettet, eller som har vedtatt å fastsette en økonomiplan uten at alle utgifter er dekket inn på den, eller som har vedtatt at et regnskapsmessig underskudd skal fordeles ut over det påfølgende budsjettår etter at regnskapet er fremlagt, eller at man ikke følger plan for dekning av underskudd - ikke kan vedta opptak av lån eller inngå langsiktige avtaler om leie av bygninger, anlegg med mere, før dette godkjennes av departementet.
Med andre ord, har kommunestyret (eller fylkestinget) skuslet bort sine midler, så settes de under administrasjon, og befolkningen får ikke et forbedret tjenestetilbud.
Per dags dato befinner det seg 53 kommuner og 0 fylkeskommuner i dette registeret. Nå kan man fra rødgrønt hold argumentere for at dette er langt mindre alvorlig enn da det i desember 2004 befant seg så mange som 118 kommuner på ROBEK-listen (og dermed skylde på Bondevik II-regjeringen), men bak alle festtalene om en forbedret kommuneøkonomi og den rødgrønne regjeringens "heoriske" kamp for bedre økonomiske rammevilkår for kommune-Norge, skjuler det seg flere bomber.
Den ene sprang etter fremleggelsen av KOSTRA-tallene (KOmmune-STat-RApporteringen, som er et nasjonalt informasjonssystem som gir styringsinformasjon om kommunal virksomhet. Informasjon om kommunale tjenester og bruk av ressurser på ulike tjenesteområder registreres og sammenstilles for å gi relevant informasjon til beslutningstakere og andre, både nasjonalt og lokalt - for de uinnvidde) i 2009, viste det seg at kommune-Norge gikk med et negativt driftsresultat - forenklet kalt underskudd.
For regjeringens del druknet denne nyheten i all viraken rundt finanskrisen, og ingen tok de mange bekymringsmeldingene fra kommunene særlig seriøst. Selv om kommunene fikk en del krisepakkemidler tilført, var ikke disse på langt nær nok til å løse utfordringene som finnes der ute i form av galopperende lønns- og pensjonsutgifter i tillegg til betydelige etterslep og nyinvesteringer som er blitt gjort på bekostning av drift.
Er det ene og alene den rødgrønne regjeringens feil at 53 kommuner (foreløpig) må bøye nakken og be om Fylkesmannens tillatelse til å utøve sitt selvstyre? Selvsagt ikke! En del kommuner og deres politikere har ikke vært spesielt dyktige og tatt sine mandat alvorlig når de må velge mellom å legge ned en skole eller om de skal nedlegge et sykehjem. Men regjeringens "aksiom" om at de har bedret kommunenes økonomiske situasjon er blitt akseptert av mange uten at man har etterprøvd det empiriske grunnlaget for dette.
Regjeringspartiene har helt siden de la frem sitt første statsbudsjett for året 2006 bommet både i forhold kostnadsvekst og demografi. KS opplyser at halvparten av kommunene hadde negativt netto driftsresultat i 2008. Det er derfor liten grunn til å tro at antallet "innmeldinger" på ROBEK-listen vil bli færre enn "utmeldingene". Og med nye oppgaver til fylkeskommunene, er det grunn til å anta at vi ikke om lenge vil få en eller flere av disse på ROBEK, noe vi ikke har hatt her i landet siden 2006.
Så hva mener Fremskrittspartiet om dette? Vi mener at kommuneøkonomien må styrkes for fortsatt å gi rom for utbygging av kommunalt tjenestetilbud innenfor sektorer som eldreomsorg og skole. Vi vil også gi kommunene tilbake det de tapte da selskapsskatten ble overført til staten. Vi vil avvikle rammefinansieringssystemet gjennom en kombinasjon av fri kommunal beskatningsrett og statlig stykkprisfinansiering av primæroppgavene innenfor skole og omsorg, basert på prinsippene om valgfrihet og at pengene fra det offentlige skal følge brukeren.
Ha en god dag!
Avisen Nationen formidler i dag nyheten om at ti nye kommuner har havnet i Registeret for betinget godkjenning og kontroll, bedre kjent som ROBEK-listen. Dette er alle kommunepolitikeres og kommuneadministratorers aller verste mareritt. Som Kommunal- og regionaldepartementet skriver er dette en godkjenningsordning som er begrenset til å omfatte kommuner og fylkeskommuner med økonomisk ubalanse. Økonomisk ubalanse er i kommuneloven definert i § 60, og stipulerer at kommuner (eller fylkesting) som har vedtatt årsbudsjetter uten at alle utgifter er dekket inn på budsjettet, eller som har vedtatt å fastsette en økonomiplan uten at alle utgifter er dekket inn på den, eller som har vedtatt at et regnskapsmessig underskudd skal fordeles ut over det påfølgende budsjettår etter at regnskapet er fremlagt, eller at man ikke følger plan for dekning av underskudd - ikke kan vedta opptak av lån eller inngå langsiktige avtaler om leie av bygninger, anlegg med mere, før dette godkjennes av departementet.
Med andre ord, har kommunestyret (eller fylkestinget) skuslet bort sine midler, så settes de under administrasjon, og befolkningen får ikke et forbedret tjenestetilbud.
Per dags dato befinner det seg 53 kommuner og 0 fylkeskommuner i dette registeret. Nå kan man fra rødgrønt hold argumentere for at dette er langt mindre alvorlig enn da det i desember 2004 befant seg så mange som 118 kommuner på ROBEK-listen (og dermed skylde på Bondevik II-regjeringen), men bak alle festtalene om en forbedret kommuneøkonomi og den rødgrønne regjeringens "heoriske" kamp for bedre økonomiske rammevilkår for kommune-Norge, skjuler det seg flere bomber.
Den ene sprang etter fremleggelsen av KOSTRA-tallene (KOmmune-STat-RApporteringen, som er et nasjonalt informasjonssystem som gir styringsinformasjon om kommunal virksomhet. Informasjon om kommunale tjenester og bruk av ressurser på ulike tjenesteområder registreres og sammenstilles for å gi relevant informasjon til beslutningstakere og andre, både nasjonalt og lokalt - for de uinnvidde) i 2009, viste det seg at kommune-Norge gikk med et negativt driftsresultat - forenklet kalt underskudd.
For regjeringens del druknet denne nyheten i all viraken rundt finanskrisen, og ingen tok de mange bekymringsmeldingene fra kommunene særlig seriøst. Selv om kommunene fikk en del krisepakkemidler tilført, var ikke disse på langt nær nok til å løse utfordringene som finnes der ute i form av galopperende lønns- og pensjonsutgifter i tillegg til betydelige etterslep og nyinvesteringer som er blitt gjort på bekostning av drift.
Er det ene og alene den rødgrønne regjeringens feil at 53 kommuner (foreløpig) må bøye nakken og be om Fylkesmannens tillatelse til å utøve sitt selvstyre? Selvsagt ikke! En del kommuner og deres politikere har ikke vært spesielt dyktige og tatt sine mandat alvorlig når de må velge mellom å legge ned en skole eller om de skal nedlegge et sykehjem. Men regjeringens "aksiom" om at de har bedret kommunenes økonomiske situasjon er blitt akseptert av mange uten at man har etterprøvd det empiriske grunnlaget for dette.
Regjeringspartiene har helt siden de la frem sitt første statsbudsjett for året 2006 bommet både i forhold kostnadsvekst og demografi. KS opplyser at halvparten av kommunene hadde negativt netto driftsresultat i 2008. Det er derfor liten grunn til å tro at antallet "innmeldinger" på ROBEK-listen vil bli færre enn "utmeldingene". Og med nye oppgaver til fylkeskommunene, er det grunn til å anta at vi ikke om lenge vil få en eller flere av disse på ROBEK, noe vi ikke har hatt her i landet siden 2006.
Så hva mener Fremskrittspartiet om dette? Vi mener at kommuneøkonomien må styrkes for fortsatt å gi rom for utbygging av kommunalt tjenestetilbud innenfor sektorer som eldreomsorg og skole. Vi vil også gi kommunene tilbake det de tapte da selskapsskatten ble overført til staten. Vi vil avvikle rammefinansieringssystemet gjennom en kombinasjon av fri kommunal beskatningsrett og statlig stykkprisfinansiering av primæroppgavene innenfor skole og omsorg, basert på prinsippene om valgfrihet og at pengene fra det offentlige skal følge brukeren.
Ha en god dag!
Velkommen til min blogg
Hei,
Til dere som ikke kjenner meg, så er navnet mitt Tore Andreas Larsen og jeg er politisk rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppes kommunal- og forvaltningsfraksjon.
Jeg vil i denne bloggen komme med noen betraktninger på de saksfeltene som hører inn under denne fraksjonens arbeidsområde, og disse er:
- Kommunal forvaltning
- Regional- og distriktspolitikk
- Innvandringspolitikk
- Boligforhold
- Bygningssaker
- Nasjonale minoriteter
- Samiske spørsmål (unntatt reglene om valg til Sametinget)
- Saker om organisering og virkeområde for statlig forvaltning
- Statens fellesadministrasjon
- Statlig personalpolitikk (herunder lønns- og pensjonsforhold)
- Partistøtte
Dette er ganske omfattende områder og jeg skal ikke på noen måte underslå det faktum at jeg ikke er ekspert på alle disse områdene. Men jeg håper mine betraktninger på disse sakene blir tatt imot, debattert og at de av dere som ønsker det kommenterer det jeg kommer med og korrigerer meg på saklig grunnlag.
Velkommen til min blogg!
Til dere som ikke kjenner meg, så er navnet mitt Tore Andreas Larsen og jeg er politisk rådgiver i Fremskrittspartiets stortingsgruppes kommunal- og forvaltningsfraksjon.
Jeg vil i denne bloggen komme med noen betraktninger på de saksfeltene som hører inn under denne fraksjonens arbeidsområde, og disse er:
- Kommunal forvaltning
- Regional- og distriktspolitikk
- Innvandringspolitikk
- Boligforhold
- Bygningssaker
- Nasjonale minoriteter
- Samiske spørsmål (unntatt reglene om valg til Sametinget)
- Saker om organisering og virkeområde for statlig forvaltning
- Statens fellesadministrasjon
- Statlig personalpolitikk (herunder lønns- og pensjonsforhold)
- Partistøtte
Dette er ganske omfattende områder og jeg skal ikke på noen måte underslå det faktum at jeg ikke er ekspert på alle disse områdene. Men jeg håper mine betraktninger på disse sakene blir tatt imot, debattert og at de av dere som ønsker det kommenterer det jeg kommer med og korrigerer meg på saklig grunnlag.
Velkommen til min blogg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)