Velkommen til den nye antisemittismen. Not.

Så er det bekreftet, det jeg og mange med meg har fryktet, men som vi ikke har hatt konkret informasjon på: jødiske skoleelever i Oslo utsettes ofte for trakassering og trusler på grunn av sin religiøse tilhørighet. I en rapport analyse- og kommunikasjonsbyrået Perduco har utarbeidet på oppdrag av Oslo kommune fremkommer det at ett av tre jødiske barn i Oslo-skolen for jødehets.

Dette tyder på at den giften jøder er blitt utsatt for gjennom århundrer ikke på langt nær er bekjempet, verken i Norge eller andre steder i Europa. I en undersøkelse for noen år tilbake var tendensen den samme også i Frankrike, og også jøder i Tyskland og andre steder opplever noe av det samme.

Hvor kommer dette fra, spør man seg kanskje? Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at de demografiske endringene i Norge og Europa er svaret, og at dette har en kobling til innvandring fra land i Nord-Afrika, Midt-Østen og Sør-Asia, der antisemittisme er stuerent. Det er for enkelt å hevde at det kun er konflikten mellom israelere og arabere som er forklaringsgrunnen, og at folk flest (eller skoleelever flest) mener at det de blir eksponert for gjennom media er eneste grunnen.

Det gulpes ofte opp et grunnleggende jødehat i deler av den islamske verden, blant annet gjennom diverse religiøse ledere eller opinionsdannere, som blant annet Yusuf al-Qaradawi som så sent i 2009 på TV-kanalen al-Jazeera, og gjengitt i Aftenposten uttalte at holocaust var guddommelig straff for jødene. Islamsk Råd Norge, statsfinansiert med norske skattekroner tok heller ikke avstand fra dette. Sammenhengen synes åpenbar.

Hva er det som gjør antisemittismen stueren i islam? Islamforskerne blir ikke helt enig med seg selv, og da mener jeg mainstream-forskere som opptrer meget politisk korrekt og som slår ihjel en hver motforestilling mot deler av islamsk teologi/ideologi som 'islamofobi'. Profeten Muhammed hadde et heller anstrengt forhold til jødiske stammer i Medina, av hvilke den mest kjente - Banu Qurayza - ble utslettet etter beleiringen av Dhul Qa'dah i år 627. Mot slutten av sitt liv gav også Muhammed sine tilhengere ordre om å tvinge alle ikke-muslimer ut av Hijaz, den provinsen i dagens Saudi Arabia der de hellige byene Mekka og Medina ligger.

Nå vil sikkert noen si at dette ikke stemmer, men Muhammeds forhold til jødene, slik dette gjengis av den historiske mest tidsnære kilden innen islam, Ibn Ishaq, var preget av Muhammeds higen etter å spre sin lære. Etterhvert som det ble åpenbart for Muhammed at jødene ikke ville innrømme ham profetstatus, ble var hans holdning til jøder ikke akkurat preget av dialog.

Historieskrivningen om dette emnet er omfattende, men jødene ble sett på som sære og uvillige av mange innen islam, og bedre ble det ikke da stormufti av Jerusalem, Muhammed Amin al-Hussaini, innledet sitt beryktede samarbeid med Nazi-Tyskland og møtte Adolf Hitler. al-Hussaini var arkitekten bak den arabiskspråklige nazipropagandaen som ble spydd ut over eteren i Egypt på 1940-tallet, og som er blitt dokumentert av amerikanske ambassadeansatte på den tiden, og gjengitt i boken "The Flight of the Intellectuals" av Paul Berman. En av de som støttet al-Hussaini er også en gammel kjenning for de som er interessert i utviklingen av dagens islamisme - grunnleggeren av Det muslimske brorskapet, Hassan al-Banna. al-Hussaini og al-Banna var og er viktige informasjonskilder for de islamistiske gruppene i Midt-Østen og Nord-Afrika, og som var klart antisemittiske.

Antisemittisme i hitleristisk språkdrakt i land uten særlige demokratiske tradisjoner og med et anstrengt forhold til Israel og jøder. Koblingen er åpenbar, og dermed er ikke materialet i undersøkelsen til Perduco en overraskelse for undertegnede. Kampen mot jødehatet er ikke over.

Hva mener Fremskrittspartiet?
Fremskrittspartiet har uttrykt sterk bekymring for den voksende antisemittismen både innenriks og utenriks, og mener det er viktig å beskytte den jødiske befolkningen i Norge. Før sommeren skal et representantforslag om å iverksette en handlingsplan mot jødehat i Norge (fremmet av KrF, men støttet langt på vei av FrP) behandles i Stortinget.

Fremskrittspartiet mener regjeringen er for passive i forhold til antisemittismen i Norge, og ikke er kontante nok i forhold til å bekjempe den. Det er på høy tid å skjønne hvor dette absurde hatet får sin næring fra. Og det er ikke gamle frontkjempere som står for dette, det har et mer eksotisk opphav i Norge i 2011.

Velkommen til samhandling

Vi er blott to uker fra at stortingsflertallet setter godkjentstemplet på den mye omtalte samhandlingsreformen, en reform som medfører at kommunene overtar et større ansvar for helse- og omsorgstjenester til innbyggerne. For mer bakgrunn for reformen finnes på KS' sine nettsider.

Men det er mange ubesvarte spørsmål som enda ikke er besvart om hvilke konsekvenser denne reformen kommer til å få. Blant annet er det vanskelig å få et grep om beregningsgrunnlaget kommunene skal legge til grunn for å ta høyde for denne reformen i sine budsjettarbeid. Disse tallene kommer regjeringen formodentlig med i oktober, og dette vil medføre en del ekstraarbeid som gjør mye uforutsigbart for kommunene.

Et av tallene KS opererer med er medfinansieringen som kommunene skal stå for. I korte trekk går dette ut på at det gjøres en korreksjon i Kommuneproposisjonen 2012 på 4,76 mrd kroner som skal tas ut av budsjettrammen til spesialisthelsetjenesten og som kommunene skal bruke til å samhandle for. Regjeringen legger til grunn at kommunenes maksimale betaling per innleggelse settes til 30 000 kroner. Det er riktignok ikke alle innleggelser eller tilstander som omfattes av reformen (kirurgi, fødsler mv), men det er grunn til å sette dette beløpet betydelig lavere enn 30 000 kroner. Reformer implementeres sjelden i sin helhet over natten, og for at kommunene skal kunne løse disse oppgavene er det viktig at de grepene som skal til gjøres nennsomt.

KS er heller ikke overbevist om at den nye kostnadsnøkkelen som legges til grunn kommer til å treffe. Ifølge kostnadsberegninger gjort av PricewaterhouseCoopers vil oppbyggingen (og utbyggingen) av kommunale behandlingstilbud kreve betydelige ressurser. Dette kommer samtidig som kommunene allerede har en sterkt presset økonomisk situasjon, og reformen vil kreve et kompetanseløft i kommune-Norge vi ikke har sett rekkevidden av.

Hva mener Fremskrittspartiet om samhandlingsreformen?
FrP mener reformen er overilt, og at kommunene ikke har et godt nok grunnlag til å løse de utfordringene som ligger i reformen. Det ene utfordringen er kommunestrukturen, i og med at halvparten av landets 430 kommuner (429 fra 1.1.2012) har under 5000 innbyggere og ikke har et tjenesteproduserende apparat som er dimensjonert de oppgavene som ligger i reformen. Fremskrittspartiet etterlyste i behandlingen av stortingsmelding 47 (2008-2009) en klar definisjon av hvilke pasientgrupper som kommunene skulle overta behandlingsansvaret for. Grunnen til dette er at tilbudene må dimensjoneres lokalt og bygges opp på en hensiktsmessig måte. Med tanke på at kommunene innen 2016 skal ha et øyeblikkelig hjelp-tilbud utbygd og klart, påfører dette også kommunene ekstrakostnader som det ikke er mulig å få et godt grep om.

Samhandling er vel og bra, men perspektivene i reformen synes ikke vel gjennomtenkt.

Velkommen til kommuneopprøret

Kommunene har alt for lite makt, er det mange lokalpolitikere som melder. Fra alle partier. Og 25.november tok lederen i KS i Oppland og ordfører i Østre Toten, Hans Seierstad (Sp), til orde for et kommuneopprør. Med seg på laget har han en del ordførere fra Innlandet, forteller NRK.

Det er mang en ordfører, varaordfører, utvalgsleder og menig kommunestyremedlem som himler med øynene når man spør hvordan de oppfatter sin rolle i lokaldemokratiet. Kommer man fra Oslo får man så hatten passer med kommentarer som "Ja, det er lett å drikke caffé latté på Grünerløkka og resonnere over hvordan livet er i kommune-Norge, men dere har ikke peiling". Selv om man ikke sitter i posisjon, men jobber i Oslo, får man den tilbakemeldingen. Jeg regner med at det jeg er blitt utsatt for som politisk rådgiver i Fremskrittspartiet er en generøs hyllest i forhold til det diverse regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter fra flertallspartiene, får slengt etter seg.

En kommunepolitiker på Vestlandet fortalte meg at hun følte at hun var med i et demokratisk valgt styre i en lokal statlig etat. Dette er nok en korrekt observasjon all den tid lokal handlefrihet blir mer og mer innskrenket. Neste års statsbudsjett vil føre til at flere lokalpolitikere føler seg enda krummere i ryggen. Snart skal de møte velgerne ansikt-til-ansikt og be om ny tillit. De får det ikke enkelt, uansett parti.

Forventningene til at kommunens ordfører og dennes kolleger i kommunestyre og formannskap skal legge til rette for er skyhøye. Langt over det som kan forventes. Velgerne får høre at de lever i verdens rikeste land. Samtidig holder den lokale skolen på å falle sammen eller naboens mor bor på et toalett fordi det ikke er nok plass på sykehjemmet. Slike ting lar seg ikke forene på noen måte, og da hjelper det heller ikke når politikere med ansvar ikke besvarer velgerne på en klar måte uten å begynne med "Regjeringen har økt inntektene til kommunene med så og så mange milliarder i løpet av de siste årene...." og så videre ad infinitum. Denne typen velgerforakt fostrer en enda sterkere politikerforakt. Denne politikerforakten engasjerer noen nye til å drive med lokalpolitikk, for de fleste andre blir politikk noe uforklarlig, noe heslig og selvmotsigende som gjør at man ikke vil assosieres med det. Det er fullt ut forståelig.

Den skarpsindige leser har sikkert skjønt hvor jeg vil hen. Kommune-Norge trenger en ansiktsløftning og det trengs nå. Folk vil ha forutsigbare tjenester med god kvalitet, noe de kan ha tillit til.

Fremskrittspartiet mener at det kommunale selvstyret må gjenopprettes. Folk flest vil gjerne ha en hånd på rattet og påvirke det som skjer rundt dem. Å lage mange nye nivåer over kommunepolitikerne og tilføre ansvar og påvirkningsmuligheter dit, for eksempel til interkommunale styrer for ditt og datt, Fylkesmannen, fylkeskommunen eller andre som ikke er valgt av folket og derfor ikke har noen legitimitet i deres øyne, er tull. Skal kommunene først gis ansvar for å løse en nasjonalt vedtatt oppgave må de ha ressurser til å gjøre disse tingene, ikke bare gi dem oppgaver over bordet og et "lykke til på ferden". Fremskrittspartiet har lenge tatt til orde for bruk av stykkprisfinansiering innen oppvekst, pleie og omsorg og at disse tjenestene fullfinansieres fra staten. Fremskrittspartiet vil tillate kommunene å utskrive skatt og velge skattøre, slik at de selv kan justere sine inntekter ut fra ambisjonsnivå og behov, og til selv å velge hva slags fokus man skal ha i kommuneutviklingen. Folk flest vil at kommuner skal levere varen og gjøre det på en fornuftig måte. Det er også Fremskrittspartiets utgangspunkt.

Velkommen til Fylkesmannen

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har gjennomført en undersøkelse blant landets ordførere og rådmenn, og som Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har sitt skråblikk denne saken i en pressemelding. Kommunene er fornøyd med Fylkesmannen hva angår tilgjengelighet, serviceinnstilling, fagkompetanse og formidling (klart språk), men ikke veldig fornøyd med saksbehandlingstid og behandling av plan- og arealsaker. Statsråd Rigmor Aasrud (Ap) tillyser gjennomgang med Fylkesmannen for å se på saksbehandlingstidene, og sier om kommunenes misnøye med plan- og arealsaker at: - At kommunene kan være misfornøyde Fylkesmannens behandling av plan- og byggesaker er ikke overraskende. I slike saker vil Fylkesmannen ofte måtte veie nasjonale mot lokale interesser, og da er det ikke alltid at man faller ned på kommunens syn.

Det synes å være en understatement. Regjeringen har ofte uttrykt at et mål i distriktspolitikken at det skal være lys i alle hus (derav boplikt og bolyst), at man skal legge til grunn gode distriktspolitiske hensyn og hensynta spredt bosetting (småkommunetilskudd mv) og et levende nærdemokrati (som ikke alltid skal få sitt syn gjennom, se ovenfor).

Variasjonen fra fylke til fylke varierer sterkt. Det kan synes som om ikke alt harmonerer, og at praksisen fra fylkesmannsembete til fylkesmannsembete er alt annet enn uniform. I noen fylker er sinnet og frustrasjonen mest uttrykt over at man ikke kan gjøre dispensasjoner lokalt i forhold til plan og areal. Hundremetersbestemmelsen i plan- og bygningslova (endret i år) medfører at bosetning på en del mindre øyer (hvor det ikke nødvendigvis er 100 meter over) vanskeliggjøres av en fylkesmann med en nærmest talibanaktig tolkning av loven. Dermed blir det lite bolyst, det hindrer tilflytting og kommunestyrene ser på seg selv som et demokratisk valgt styre i en ytre statlig etat som ikke har muligheter for å utøve skjønn.

Fremskrittspartiet ønsker at det kommunale selvstyret må gjenopprettes og at innbyggerne i landets kommuner får være med å påvirke hvilken vei lokalsamfunnet deres skal utvikles. Derfor bør fylkesmannsembetets rolle i forvaltningssystemet gjennomgås. Det kan ikke lenger være slik at man er prisgitt hvilken Fylkesmann man skal forholde seg til for å få en likest mulig behandling, og dermed åpner dette for en egen forvaltningsdomstol som blant annet kan behandle innsigelser etter plan- og bygningslova. Fylkesmannens innsigelsesrett og skjønn kan på kortsikt begrenses til legalitetskontroll, og dermed er mulighetene åpne for å nedbygge et byråkrati som koster skattebetalerne nesten 1,5 mrd kroner. Oppgavene må også gjennomgås med tanke på at man bør sette i stand kommunene til å løse en del oppgaver og noe må overføres til staten.

Velkommen til Liv Signes drømmedebatt

Til Kommunal Rapport sier kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) at det å diskutere kommunestruktur samtidig som man holder på med å gjennomføre samhandlingsreformen er en avsporing. Hun sier hun ikke er det minste i tvil om at kommunene kommer til å klare brasene, enten hver for seg eller i samarbeid med andre, selv om hun innrømmer at ikke alle kommuner kan ha alle tilbudene. Dette skal løses ved alle andre metoder enn endringer i kommunestrukturen.

Det er ikke et avvik fra Senterpartiets retorikk om at alt er såre vel og at ingenting går galt i kommune-Norge. Men dette er selvsagt langt fra virkeligheten. Navarsete vet, eller bør vite at kommunene sliter tungt økonomisk og at samhandlingsreformen ville føre til knallhard prioritering lokalt. Man er avhengig av gode nasjonale opptrappingsplaner som lar seg gjennomføre lokalt om forebygging skal bli bedre, halvannenlinjetilbudet må vesentlig forbedres, psykiatriutfordringene må ivaretas og lovpålagte tjenester må streamlines. For at dette skal skje må kommuneøkonomien forbedres og infrastrukturen utbygges. Når ting så er bygd ut, skal det driftes og vedlikeholdes. 

Derfor opplever jeg at kommunalministeren skyter seg i foten, all den tid hun omtaler Samhandlingsreformen som en desentraliserings- og forebyggingsreform. Uten å snakke om kommunestruktur, kommunale oppgaver og finansieringsordningen, vil ikke - for å sitere Navarsete; "Flere [...] få helsetjenester nærmere seg" og "Kommunene [få] velge selv om de vil behandle pasienter selv eller kjøpe tjenester. Samhandling fordrer endringer i strukturer som er håpløst foreldede ettersom det har gått 40 år siden noen større kommunestrukturreform ble gjennomført og kommunene er blitt tilført flere oppgaver. 

Det er dette Navarsete ikke vil ta innover seg, men som Fremskrittspartiet ønsker å gjøre noe med. Det ene er å sørge for en kommunestruktur som er bærekraftig og som kan få klart avgrensede oppgaver som er finansiert av staten, og som har et fagmiljø som ivaretar brukerne på en god måte. Til dette kreves også innsatsstyrt finansiering av de tjenestene samhandlingsreformen fordrer av kommunene. For å sørge for bedre tjenester må man også gi private institusjoner mulighet til å delta på lik fot med det offentlige omsorgsapparatet. 

Så langt har ikke Navarsete og Senterpartiet tenkt.

– Det er ingen tvil om at kommunene kan klare dette, enten hver for seg eller i samarbeid med hverandre. Det er ikke gitt at alle kommuner kan ha alle tilbudene, men ved regionalt samarbeid bør de være godt rustet til å ta de oppgavene som kommer, sier hun.

Kommunalministeren mener at samhandlingsreformen vil gi kommunene mer frihet.

– Dette er en merkedag for kommunene. Samhandlingsreformen er en desentraliserings- og forebyggingsreform. Flere skal få helsetjenester nærmere seg, og kommunene skal settes i stand til å utføre tjenestene ved å få tilført midler. Kommunene skal kunne velge om de vil behandle pasienter selv eller kjøpe tjenester, sier Navarsete.

Velkommen til Sigbjørns drømmedag

Tirsdag 5. oktober 2010 markerte den rødgrønne regjeringen med pomp og prakt at de er så lite innovative i forhold til fremtidens utfordringer i Norge at det eneste media fant vitsen i å rapportere var at finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap)var iført hatt og satte sine motejournalister på saken.

Johnsen holdt sin finanstale (20 minutter kortere enn forventet) og fikk snarlig full oppbakking av lederen i Stortingets finanskomité og Johnsens partifelle, Torgeir Michaelsen, om at finansministeren både var sjarmerende og hadde lagt frem et knakende godt budsjett. Så forseggjort av påtatt optimisme var Michaelsens innlegg på vegne av Arbeiderpartiet, at man nesten brøt ut i "Ja, vi elsker".

Men bakom denne potemkinkulissen av en Gul bok (blant venner kalt Prop. 1s (2010-2011), like lesevennlig som en japansk instruksjonshåndbok (for de som ikke kan japansk, vel og merke) ligger djevelen begravet i alle detaljene. Så godt gjemt at hvis man bare tar for seg presseheftet til budsjettframlegget at man lett kan la seg forlede at alt var såre vel i "furet værbitt".

Ettersom mine arbeidsoppgaver går ut på å gi råd til Fremskrittspartiets stortingsgruppes kommunal- og forvaltningsfraksjon, går mine tanker til de mange lokalpolitikere der ute - fra alle partier - som ser at lokalt selvstyre fremstår som alt mer illusorisk. Landets to største kommuner (og borgerlig styrte) Oslo og Bergen fant ikke grunn til å juble i kor med rødgrønne stortingspolitikere. I pressemeldingene fra byrådene i Oslo og Bergen var man heller molefunkne. Nå kan saktens rødgrønne motstandere kalle dette syting. Men hyllesten har også uteblitt fra deres fremste kommunale fyrtårn, Trondheim.

For kommune-Norge sliter med en stadig økende gjeldsbyrde, rekrutteringsproblemer, økende kompetansekrav og stadige pålegg fra sentralmakten om å løse oppgaver uten penger. Det meste i livet koster penger, men den rødgrønne regjeringen har ikke i sin visdom sett (eller villet se) virkeligheten fra et kommunalt ståsted. Påstander fra lokalpolitikere - fra alle partier - om at kommunene er blitt en demokratisk valgt statlig etat, er ikke uten et korn av sannhet.

Så hva ønsker da Fremskrittspartiet å gjøre med dette? Det er åpenbart at det er nok av strukturelle utfordringer å ta tak i, og det største berget å bestige er finansieringssystemet. Det påstås i ovennevnte Prop. 1S at rammefinansiering og kommunal skatt er tingen for å treffe alle behovene i kommune-Norge. At dette ikke belegges med hva man sammenlikner seg med, skal jeg ikke gå inn i. Men Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) uttrykker i en pressemelding i dag om at bremsene må settes på og at aktiviteten har vært for høy og investeringene for mange. Storbrukerne av kommunale tjenester, barn og eldre, vil få kjenne på retardasjonseffekten når kommunene strammer til. For å sikre lovpålagte tjenester, er en annen løsning å finansiere dette i form av innsatsstyrt finansiering. Dette har vært prøvd i barnehager, men det er det slutt med i 2011. Nok en hodepine for kommunesektoren.

Fremskrittspartiet vil atter en gang foreslå at finansieringsmodellen endres slik at brukerne får de lovpålagte tjenestene de trenger og har krav på. Vi regner neppe med den samme entusiasmen fra komitéleder Michaelsen og hans rødgrønne venner, men vi skal argumentere vår sak.

For rødgrønne politikere i li og grend rundtom i landet blir det en tøff høst, vinter og sommer å forklare de innsparingene som må gjøres lokalt for at man ikke skal bli satt under administrasjon av sentralmakten. 47 kommuner er allerede under administrasjon (se om du finner din kommune på ROBEK-lista). Det kan fort bli fler.

Velkommen til forgjeldede kommuners land

Norske kommuner befinner seg i en meget anstrengt økonomisk situasjon, er budskapet i dagens debatt. Det synes åpenbart at et samlet politisk Norge er bekymret for den økonomiske tilstanden hos landets (akkumulert sett) største velferdsprodusent. Det er det all grunn til.

I august hadde kommunesektorens samlede brutto gjeld passert 275 milliarder kroner, en økning på 17 milliarder kroner siden nyttår. Det eneste lyspunktet Kommunal Rapport kan finne er at gjeldsveksten i august sank med 54 millioner kroner. Om dette viser seg å bli en trend er det selvsagt av det gode. Men jeg ville være forsiktig med å sprette champagnekorken enda.

Brutto driftsresultat for fylkeskommunene har siden 2006 sunket fra 4,9 prosent til 1,4 prosent i 2009. En annen viktig indikator netto driftsresultat i prosent av brutto driftsutgifter har gått fra 9,0 prosent i 2006 til 3,2 prosent i 2009. I begge tilfeller har begge driftsresultatene ligget faretruende nær null prosent.

Brutto driftsresultat for kommunene gikk fra 2006 til 2009 ned fra 4,5 prosent til 1,5 prosent, og netto driftsresultat i prosent av brutto driftsutgifter fra 6,5 til 3,2 prosent innenfor samme periode.

Hva betyr egentlig disse tallene? Kort fortalt forteller de at kommunenes omsetning er i ferd med å bli oversteget av lønnskostnader, varekostnader og andre driftskostnader. Spesielt førstnevnte og pensjonskostnadene utgjør en stadig økende bekymring i kommune-Norge. Kravene til kvalitet i kommunal tjenesteproduksjon blir stadig høyere, kompetansekravene til utførelsen og kvalitetssikringen av tjenestene øker i takt med dette, og kommunenes handlefrihet til å løse de utfordringene dette medfører blir bare mindre.

En lokalpolitiker jeg nylig snakket med beskrev sin egen kommunene som en statlig etat med en demokratisk valgt ledelse. Det kan saktens hevdes at denne lokalpolitikeren har et defaitistisk utgangspunkt og at kommunens ansatte og folkevalgte ikke skal flotte seg med pengene og skal stilles til ansvar. Men det er min klare holdning at våre folkevalgte politikere (uansett partitilhørighet) ikke kjenner seg igjen i en slik kritikk. De blir satt til å gjøre andres prioriteringer uten å ha en mulighet til å gjøre annet enn å saldere budsjett. Sagt på en måte, de forventes å grave en kilometer grøft med en lekespade.

Kommunenes finansieringssystem bør endres så fort det lar seg gjøre. Rammefinansiering treffer så godt som aldri innertier for alle kommuner på et gitt tidspunkt, men skal folk ha rett til likeverdige tjenester uavhengig av postnummer er det ingen unnskyldning. Når en lovpålagt tjeneste skal utføres og en brukers rett til tjenester skal overholdes, må pengene følge med. Det kalles sunn fornuft. På sikt er det den eneste løsningen. Hvis ikke må rettigheter begrenses og brukerne må betale selvkost. I valget mellom disse er det ingen tvil om hva jeg ville valgt.