Velkommen til forgjeldede kommuners land

Norske kommuner befinner seg i en meget anstrengt økonomisk situasjon, er budskapet i dagens debatt. Det synes åpenbart at et samlet politisk Norge er bekymret for den økonomiske tilstanden hos landets (akkumulert sett) største velferdsprodusent. Det er det all grunn til.

I august hadde kommunesektorens samlede brutto gjeld passert 275 milliarder kroner, en økning på 17 milliarder kroner siden nyttår. Det eneste lyspunktet Kommunal Rapport kan finne er at gjeldsveksten i august sank med 54 millioner kroner. Om dette viser seg å bli en trend er det selvsagt av det gode. Men jeg ville være forsiktig med å sprette champagnekorken enda.

Brutto driftsresultat for fylkeskommunene har siden 2006 sunket fra 4,9 prosent til 1,4 prosent i 2009. En annen viktig indikator netto driftsresultat i prosent av brutto driftsutgifter har gått fra 9,0 prosent i 2006 til 3,2 prosent i 2009. I begge tilfeller har begge driftsresultatene ligget faretruende nær null prosent.

Brutto driftsresultat for kommunene gikk fra 2006 til 2009 ned fra 4,5 prosent til 1,5 prosent, og netto driftsresultat i prosent av brutto driftsutgifter fra 6,5 til 3,2 prosent innenfor samme periode.

Hva betyr egentlig disse tallene? Kort fortalt forteller de at kommunenes omsetning er i ferd med å bli oversteget av lønnskostnader, varekostnader og andre driftskostnader. Spesielt førstnevnte og pensjonskostnadene utgjør en stadig økende bekymring i kommune-Norge. Kravene til kvalitet i kommunal tjenesteproduksjon blir stadig høyere, kompetansekravene til utførelsen og kvalitetssikringen av tjenestene øker i takt med dette, og kommunenes handlefrihet til å løse de utfordringene dette medfører blir bare mindre.

En lokalpolitiker jeg nylig snakket med beskrev sin egen kommunene som en statlig etat med en demokratisk valgt ledelse. Det kan saktens hevdes at denne lokalpolitikeren har et defaitistisk utgangspunkt og at kommunens ansatte og folkevalgte ikke skal flotte seg med pengene og skal stilles til ansvar. Men det er min klare holdning at våre folkevalgte politikere (uansett partitilhørighet) ikke kjenner seg igjen i en slik kritikk. De blir satt til å gjøre andres prioriteringer uten å ha en mulighet til å gjøre annet enn å saldere budsjett. Sagt på en måte, de forventes å grave en kilometer grøft med en lekespade.

Kommunenes finansieringssystem bør endres så fort det lar seg gjøre. Rammefinansiering treffer så godt som aldri innertier for alle kommuner på et gitt tidspunkt, men skal folk ha rett til likeverdige tjenester uavhengig av postnummer er det ingen unnskyldning. Når en lovpålagt tjeneste skal utføres og en brukers rett til tjenester skal overholdes, må pengene følge med. Det kalles sunn fornuft. På sikt er det den eneste løsningen. Hvis ikke må rettigheter begrenses og brukerne må betale selvkost. I valget mellom disse er det ingen tvil om hva jeg ville valgt.