Kommunene har alt for lite makt, er det mange lokalpolitikere som melder. Fra alle partier. Og 25.november tok lederen i KS i Oppland og ordfører i Østre Toten, Hans Seierstad (Sp), til orde for et kommuneopprør. Med seg på laget har han en del ordførere fra Innlandet, forteller NRK.
Det er mang en ordfører, varaordfører, utvalgsleder og menig kommunestyremedlem som himler med øynene når man spør hvordan de oppfatter sin rolle i lokaldemokratiet. Kommer man fra Oslo får man så hatten passer med kommentarer som "Ja, det er lett å drikke caffé latté på Grünerløkka og resonnere over hvordan livet er i kommune-Norge, men dere har ikke peiling". Selv om man ikke sitter i posisjon, men jobber i Oslo, får man den tilbakemeldingen. Jeg regner med at det jeg er blitt utsatt for som politisk rådgiver i Fremskrittspartiet er en generøs hyllest i forhold til det diverse regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter fra flertallspartiene, får slengt etter seg.
En kommunepolitiker på Vestlandet fortalte meg at hun følte at hun var med i et demokratisk valgt styre i en lokal statlig etat. Dette er nok en korrekt observasjon all den tid lokal handlefrihet blir mer og mer innskrenket. Neste års statsbudsjett vil føre til at flere lokalpolitikere føler seg enda krummere i ryggen. Snart skal de møte velgerne ansikt-til-ansikt og be om ny tillit. De får det ikke enkelt, uansett parti.
Forventningene til at kommunens ordfører og dennes kolleger i kommunestyre og formannskap skal legge til rette for er skyhøye. Langt over det som kan forventes. Velgerne får høre at de lever i verdens rikeste land. Samtidig holder den lokale skolen på å falle sammen eller naboens mor bor på et toalett fordi det ikke er nok plass på sykehjemmet. Slike ting lar seg ikke forene på noen måte, og da hjelper det heller ikke når politikere med ansvar ikke besvarer velgerne på en klar måte uten å begynne med "Regjeringen har økt inntektene til kommunene med så og så mange milliarder i løpet av de siste årene...." og så videre ad infinitum. Denne typen velgerforakt fostrer en enda sterkere politikerforakt. Denne politikerforakten engasjerer noen nye til å drive med lokalpolitikk, for de fleste andre blir politikk noe uforklarlig, noe heslig og selvmotsigende som gjør at man ikke vil assosieres med det. Det er fullt ut forståelig.
Den skarpsindige leser har sikkert skjønt hvor jeg vil hen. Kommune-Norge trenger en ansiktsløftning og det trengs nå. Folk vil ha forutsigbare tjenester med god kvalitet, noe de kan ha tillit til.
Fremskrittspartiet mener at det kommunale selvstyret må gjenopprettes. Folk flest vil gjerne ha en hånd på rattet og påvirke det som skjer rundt dem. Å lage mange nye nivåer over kommunepolitikerne og tilføre ansvar og påvirkningsmuligheter dit, for eksempel til interkommunale styrer for ditt og datt, Fylkesmannen, fylkeskommunen eller andre som ikke er valgt av folket og derfor ikke har noen legitimitet i deres øyne, er tull. Skal kommunene først gis ansvar for å løse en nasjonalt vedtatt oppgave må de ha ressurser til å gjøre disse tingene, ikke bare gi dem oppgaver over bordet og et "lykke til på ferden". Fremskrittspartiet har lenge tatt til orde for bruk av stykkprisfinansiering innen oppvekst, pleie og omsorg og at disse tjenestene fullfinansieres fra staten. Fremskrittspartiet vil tillate kommunene å utskrive skatt og velge skattøre, slik at de selv kan justere sine inntekter ut fra ambisjonsnivå og behov, og til selv å velge hva slags fokus man skal ha i kommuneutviklingen. Folk flest vil at kommuner skal levere varen og gjøre det på en fornuftig måte. Det er også Fremskrittspartiets utgangspunkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar