Velkommen til Fylkesmannen

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har gjennomført en undersøkelse blant landets ordførere og rådmenn, og som Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har sitt skråblikk denne saken i en pressemelding. Kommunene er fornøyd med Fylkesmannen hva angår tilgjengelighet, serviceinnstilling, fagkompetanse og formidling (klart språk), men ikke veldig fornøyd med saksbehandlingstid og behandling av plan- og arealsaker. Statsråd Rigmor Aasrud (Ap) tillyser gjennomgang med Fylkesmannen for å se på saksbehandlingstidene, og sier om kommunenes misnøye med plan- og arealsaker at: - At kommunene kan være misfornøyde Fylkesmannens behandling av plan- og byggesaker er ikke overraskende. I slike saker vil Fylkesmannen ofte måtte veie nasjonale mot lokale interesser, og da er det ikke alltid at man faller ned på kommunens syn.

Det synes å være en understatement. Regjeringen har ofte uttrykt at et mål i distriktspolitikken at det skal være lys i alle hus (derav boplikt og bolyst), at man skal legge til grunn gode distriktspolitiske hensyn og hensynta spredt bosetting (småkommunetilskudd mv) og et levende nærdemokrati (som ikke alltid skal få sitt syn gjennom, se ovenfor).

Variasjonen fra fylke til fylke varierer sterkt. Det kan synes som om ikke alt harmonerer, og at praksisen fra fylkesmannsembete til fylkesmannsembete er alt annet enn uniform. I noen fylker er sinnet og frustrasjonen mest uttrykt over at man ikke kan gjøre dispensasjoner lokalt i forhold til plan og areal. Hundremetersbestemmelsen i plan- og bygningslova (endret i år) medfører at bosetning på en del mindre øyer (hvor det ikke nødvendigvis er 100 meter over) vanskeliggjøres av en fylkesmann med en nærmest talibanaktig tolkning av loven. Dermed blir det lite bolyst, det hindrer tilflytting og kommunestyrene ser på seg selv som et demokratisk valgt styre i en ytre statlig etat som ikke har muligheter for å utøve skjønn.

Fremskrittspartiet ønsker at det kommunale selvstyret må gjenopprettes og at innbyggerne i landets kommuner får være med å påvirke hvilken vei lokalsamfunnet deres skal utvikles. Derfor bør fylkesmannsembetets rolle i forvaltningssystemet gjennomgås. Det kan ikke lenger være slik at man er prisgitt hvilken Fylkesmann man skal forholde seg til for å få en likest mulig behandling, og dermed åpner dette for en egen forvaltningsdomstol som blant annet kan behandle innsigelser etter plan- og bygningslova. Fylkesmannens innsigelsesrett og skjønn kan på kortsikt begrenses til legalitetskontroll, og dermed er mulighetene åpne for å nedbygge et byråkrati som koster skattebetalerne nesten 1,5 mrd kroner. Oppgavene må også gjennomgås med tanke på at man bør sette i stand kommunene til å løse en del oppgaver og noe må overføres til staten.